Jord og leire

"Av jord er du kommet og til jord skal du bli." Dette er kretsløpsfilosofien i Bibelsk fortolkning. Jord og leire er tradisjonelle byggematerialer de fleste steder på jorden. Jord og leire er er faktisk det byggemateriale som er mest utbredt i hele verden. Anslagsvis 1/3 av jordens befolkning bor idag i jordhus.

Tekst: Rolf Jacobsen
Foto: Ingvald Erga

Det finnes en rik og til dels stolt tradisjon av jordbyggeteknikker som omfatter høyhus (7-8 etasjer); Babels tårn (!), største delen av den Kinesiske mur (!), verdens største pyramide (Mexico), ja palass, tårn, kirker, moskeer med mer inngår i denne porteføljen.
Også i Europa er denne byggetradisjon mer utbredt enn folk flest vet om. Det finnes rike tradisjoner bl.a. i Frankrige, Tyskland og Sør-England. Også i Norge har denne byggemetoden en liten men interessant tradisjon og har vist seg å gi gode, holdbare, og lune hus. Det mest kjente vi har i Norge er Skinnarbøl hovedgård ved Kongssvinger, som er over 150 år gammelt. Frølich-bebyggelsen i Oslo består av 13 jordhus som ble bygget rundt 1860. Idag er dette populære bolighus. Rundt 1950 hadde vi den siste "bølgen" med jordhusbyggeri. Med statlig initierte program ble jordhusbyggeriet fremmet, og en rekke byggeprosjekter ble igangssatt, hovedsakelig boliger, men også flere driftsbygninger. På midten av 1950-tallet døde det hen og siden er det ikke bygget flere jordhus i Norge.

I tillegg til de "rene jordhus" (jordstampeteknikk, adobe mm) har jord og leire inngått i tradisjonelt byggeri på flere områder. Gamle natursteinsmurer ble ofte murt med leiremørtel. Innvendig kjellervegger ble også pusset med leirepuss. I særlig staselige laftehus ble tømmeret skavhogget og siden pusset innvendig med leirepuss. Denne ble glattet så fint at den enten ble malt direkte på eller tapetsert på. Også utvendig har laftebygg noen steder blitt pusset med leirepuss. Det har også vært vanlig med bruk av leire som stubbloftsfyll.
Leire har utgangspunkt i det mineralske; i stein og fjell. Leire er sluttproduktet av erosjon. Leire har egenskaper som skiller det fra andre mineralske materialer (silt, sand, grus, stein, berg); det kan ta opp vann og bli plastisk og formbart, det blir hardt og binder sammen når det tørker og det kan atter fuktes opp igjen og på nytt bli plastisk. Leire kan brennes slik at partiklene sintres sammen til et keramisk materiale. Leire er partikler som er mindre enn 0.002 mm, og består av forskjellige mineraler hvor aluminium og silikat er hovedbestanddeler. Avhengig av sammensetning av stoffer og molekylenes geometriske struktur får de forskjellige leiretypene også forskjellige egenskaper.

I et økologisk perspektiv er leire et interessant materiale. Leiren kan oftest hentes lokalt. Den kan bearbeides direkte og blandes med et utall forskjellige materialer (sand, flis, halmhakkels, naturfiber, hestemøkk, leca-kuler mm), alt etter hvilke egenskaper en ønsker å oppnå. Med basis i leire vil en kunne frambringe byggematerialer som er sterke og tunge, lette og isolerende, grove eller forfinede, alt etter behov. Framstilling av leirematerialer krever svært lite bearbeiding og energi (omlag 2-3% av tilsvarende betongkonstruksjon). Leire har meget gode fuktregulerende egenskaper og kan således bidra positivt til inneklima. Leire finnes mange steder som mer eller mindre rene forekomster (blåleire). Andre steder finnes leiren så og si ferdigblandet i jorden. En leireholdig jord er en naturlig forekomst som inneholder en blanding av leire, silt, sand og litt grus. Alt etter innholdet av leire vil slik jord være egnet som byggemateriale, det er bare å grave det opp. I et bygningsøkologisk perspektiv framstår leire og jord som meget høyverdige og aktuelle byggematerialer. Det finnes en rekke tradisjonelle men også nyere byggeteknikker basert på leire og jord.

Jordstampeteknikk (Pisè)
Pisè er betegnelse for en byggemetode hvor leirjorden stampes i en forskaling. En oppnår en massiv, sterk og bærende vegg med stor trykkstyrke og god tetthet. Forskalingen må utføres meget solid og med gjennomgående bolter som binder sammen. Leirjorden fylles i sjikt som stampes hard og fast. Forskalingen flyttes derefter oppover. De fleste jordhus som ble bygget i Norge tidlig på 1950-tallet ble bygget med denne metoden.

Cob
Her lages en plastisk blanding med leirejord og halm, som lag for lag bygges opp uten forskaling. Veggen tilformes undervegs og kan renskjæres/formes ferdig etterhvert som blandingen fastner. Halmen fungerer som armering og gir sterke og massive vegger. I England finnes hele landsbyer med Cob hus. Norges mest fornemme jordhus - Skinnarbøl hovedgård ved Kongssvinger er bygget rundt 1860 med denne metoden.

Adobe - jordstein
Adobe er en soltørket, formet sten av leirjord ofte iblandet litt hakket halm og kanskje noe husdyrgjødsel. Disse mures med en leiremørtel. Adobe-teknikk er kanskje den mest utbredte jordbyggeteknikk i verden. Det finnes 6-7 etasjers adobehus i Yeme og over 3000 år gamle adobemurte hvelv i Egypt. I den Nubiske ørken i Egypt ble det utviklet en spesiell teknikk som gjør det mulig å bygge både hvelv og kuppler av adobestein, uten understøttende forskaling. En modernisert utgave av adobeteknikken benytter trykk for å presse jord til stein. Disse trenger kortere tid på å tørke og kan derfor være mer aktuelle for vårt klima.

Lettleireteknikker
Leire kan benyttes som bindemiddel i mer isolerende vegger. Leiren røres ut til flytende konsistens og blandes med forskjellige typer fiber- eller strukturmaterialer; halm (leirehalmteknikk), grov flis (leireflis) eller Leca (Lecaleire) En kan enten bygge med disse teknikkene direkte i forskaling, eller lage blokker som tørkes på forhånd og som så mures opp. Det kan være vanskelig å oppnå den optimale blanding for å få en tilstrekkelig god isolasjonsverdi. Det er i Sverige gjennomført flere prosjekter med leirehalmsteknikk i nyere tid.

Leirepuss
Leirepuss kan være interessant ikke bare i forbindelse med andre leirebyggeteknikker, men f.eks. på vanlige murvegger, tømmervegger, i baderom osv. Leirepuss gir en overflate som puster og regulerer luftfuktigheten bedre enn noe annet materiale. En leirepuss kan utføres med en naturlig og grov tekstur eller den bearbeides til glatte, foredlete overflater som kan fargesettes alt etter ønske.
Leiregolv
Leiregolv kan utføres som flotte, holdbare, vaskbare golv og kan i noen grad representere et alternativ til støpte golv eller keramiske fliser. Et leiregolv kan stampes hardt og jevnt, legges ut som et støpt golv og stålglattes eller oppdeles og utformes mer som et terracotta golv av store fliser. Golvet oljes og evt. vokses og kan gis ønsket farge og evt. sjatteringer. Det er mykere en et keramisk golv, og en kan legge varme i et slikt golv uten problemer.

Kubbe- og knubbeteknikk
Kubbehus er i utgangspunktet vedkubber som mures opp med leiremørtel til bærende vegger. En kan snakke om "Murhus av tre". Slike hus har vært bygget verden over gjennom hundreder av år. Denne byggemetode har nok hatt en en relativt lav status. Etterhvert som industrialiseringen og sagbrukene tok over ble det "østfoldske knubbehuset" utviklet. Her benyttes korte, sagde, plankeender som mures i fallende lengder langs veggen. Slike hus ser virkelig ut som "murhus av tre". Denne byggeteknikk fikk etterhvert bedre status og det ble rundt århundreskiftet bygget både skoler og forsamlingslokaler i tillegg til boliger, i denne teknikk. Idag er det igjen en viss interesse for denne byggemetode og flere prosjekter er gjennomført.

Kubbehus
Vedkubber i omlag 35 cm lengde, enten som rundstokker i forskjellige dimensjoner eller som kløyvet ved, mures med en leiremørtel som inneholder mye fiber (halmhakkels, kutterspon ol.) Ofte legges det inn horisontale bord med jevne mellomrom for å binde veggen bedre sammen. En kubbevegg kan pusses utvendig og innvendig, eller lektes ut og kles med panel ol. En kubbevegg kombinerer en en rimelig god isolasjonsevne med god varme- og fuktregulerende egenskaper. Det er eksempler på fjøs som er bygget i kubbeteknikk og som har taklet fuktproblematikken på en utmerket måte.

Knubbehus
Tykkelsen på en knubbevegg bestemmes av dimensjonen på materialkappet. Mindre enn 15 cm bør det nok ikke være for å få en sterk og stabil vegg. Knubbene mures i forbandt med en leiremørtel. I hjørner og i forbindelse med dører og vinduer må en sikre ekstra sammenbinding og avstivning. Knubbehus kan være aktuelt i forbindelse med rivningsprosjekter hvor en sitter med store mengder plank.

Halm
Hver høst ligger det omlag 700 000 tonn halm ute på jordene i Norge. Bare en liten del av dette blir nyttiggjort på en fornuftig måte. Mye blir fortsatt brent ute på jordene med både lokale og globale konsekvenser for miljøet. Ideelt sett bør halmen føres tilbake til jorda som organisk materiale, men det er ingen ting i veien for å "låne" halmballene til husbyggingsmateriale før de etter kanskje 100 år gis tilbake til jorda. Med vanlig jordbruksutstyr presses halm til rektangulære byggeklosser (35x45x90cm). Med disse kan en bygge hus; varme, sunne, brannsikre, rimelige og holdbare hus.

Halm har blitt benyttet som byggemateriale i mange tradisjonelle bygningskulturer; halmtak, halm som isolasjonsmateriale, halm som fiber i jordbyggeteknikker og halm som kledning (haijekledning). Det har vært produsert isolerende halmplater (Stramit) og bygningsplater av halm i Norge. (Stramit produseres fortsatt bl.a. i England og USA). Det har også vært gjort enkelte forsøk med halmballkonstruksjoner her i landet på 1950-tallet, og det ble bygget enkelte hus (garasje, uthus og vistnok også bolighus). Enkelte av disse halmhusene står fortsatt og vitner om en forbausende holdbarhet.

I USA utviklet det seg rundt 1900 (Nebraska og Dakota) en byggeteknikk basert på bærende halmballer. En rekke bygninger av forskjellig slag ble oppført. Halmballene ble pusset både innvendig og utvendig og har vist seg å være gode og varige hus, med svært beskjedent behov for vedlikehold. Rundt 1940 døde denne tradisjonen helt ut, og forble en glemt og ukjent byggetradisjon intill den ble gjenoppdaget i 1973. Ideen ble fanget opp og rundt 1985 ble de første "nye " halmballhusene bygget. Siden da har halmballbygging spredt seg til alle verdenshjørner og en opplever idag en voldsom interesse og aktivitet. En regner idag med at halmballteknikk er den raskest voksende byggemetode, på verdensbasis.

I Norge ble halmballteknikken gjenoppdaget tidlig på 1990-tallet, og det første halmballhuset sto ferdig i 1993. (Kretsløpshus Søndre Tveter.) Halmbyggeteknikken var da ny og løsninger og detaljer måtte utprøves (læring ved prøving og feiling). Siden har det blitt bygget opp en bred erfaringskunnskap og metoder har utviklet seg videre. Det har til nå blitt bygget omlag 20 forskjellige halmballprosjekter i Norge; bolighus (kretsløpshus) på Oremyr gård på Tromøya ved Arendal, veksthus/ hønsehus/arbeidsrom på Havdal gård i Sør-Trøndelag, kurslokale på 60 m2 på Erga gård, på Jæren, utleiehytte (gårdsturisme) på Strandsjø ved Arneberg, Grisefjøs med buet halmballkonstruksjon (250 m2) ved Andebu i Vestfold og Kontor/kurslokale for Gaia Tjøme på Tjøme, tomannsbolig på en økologisk drevet gård på Stange i Hedemark, bolig i Stavanger, hagebrukshus på Tangen skole ved Hamar (60m2), to atelièr for kunstnere, et stort tilbygg til en enebolig ved Eidsvoll, samt flere andre mindre prosjekter.

En benytter rektangulære (små) halmballer, av god kvalitiet. Med dette menes hardt pressede, tørre, formfaste og rene halmballer, som gjerne har vært lagret et år før bruk. I mindre bygninger kan en i prinsippet benytte halmballene som bærende vegger ("Nebraska style"), mens en i større bygninger gjerne vil sette opp en bærende konstruksjon før halmballveggene settes opp. Halmballene legges som murstein, på flatsiden og i forbandt, forankres til konstruksjon og bindes innbyrdes sammen med tredymlinger. Veggen trimmes før en utvendig og innvendig pusser med kalksementpuss, kalkpuss eller leirepuss. Bare i overganger og rundt vinduer ol. er det nødvendig å armere pussen. Puss kan i mindre prosjekter føres på for hånd. I større prosjekter vil nok en sprøytepusser være mest aktuelt.
Materialet er rimelig og arbeidet er egnet for egeninnsats og dugnad. Dette gir muligheter for betydelige kostnadskutt.

Veggene som er 45 cm tykke isolerer omlag like godt som 25 cm mineralull. Med en puss på begges sider vil brannmotstanden være svært god og konstruksjonen vil være varig sålenge en sørger for at fuktighet ikke trenger inn i konstruksjonen. Veggene utføres som diffusjonsåpne konstruksjoner, og materialene er sunne og naturnære. Tilsammen gjør dette halmballteknikk til en økologisk interessant byggemetode som bør utvikles vindere.