Hvordan passer vi mennesker (med vårt rike indre liv av følelser,
fantasier og idéer) sammen med verden rundt oss – en verden som
antas å bestå av blinde sjelløse biter av fysisk energi
og atomer? Dette er et vitenskapelig spørsmål. Og så langt
har ingen frembragt et tilfredsstillende svar.
Allerede som syv- eller åtteåring i Irland ble jeg fascinert av
bevissthet, da jeg fant en artikkel om ’evolusjon’ i min fars
gamle slitte konversasjonsleksikon. Ikke bare nedstammet jeg fra foreldre,
besteforeldre, oldeforeldre og så videre, men fra aper, reptiler, fisk
og maneter og klumper av celler like ned til bakterier. Ikke bare var jeg
trollbundet av alle bildene som kulminerte i denne unge krabaten som satt
her og leste i en stor støvete bok, men av at evolusjonen på
en ubegripelig måte hadde frembragt evnen til å skue tilbake og
reflektere over seg selv. Et eller annet sted på veien var evolusjonen
blitt seg selv bevisst. Når hadde dette skjedd? Jeg hadde ikke noe svar.
Leksikonet hadde ikke noe svar, og foreldre og lærere var knapt istand
til å forstå spørsmålet.
Hvor går sjelegrensen?
Vi mangler en forklaring, fordi allerede spørsmålet innebærer
noe ganske urovekkende – nemlig en forutsetning om at vi selv eksisterer
som noe adskilt fra resten av Naturen. Vi forutsetter at mennesker er spesielle,
i den forstand at vi har tanke og sjel, mens resten av naturen ikke har det.
Noen trekker ’sjele-grensen’ ved høyerestående dyr,
noen ved levende organismer, men det er få av oss som ikke trekker noen
grense i det hele tatt. Spør deg selv: Er steiner bevisste? Har dyr
og planter sjel? Har du noengang lurt på om ormer og insekter føler
lyst og smerte? Kan trær føle noe i det hele tatt? Svaret ditt
avdekker hvor du trolig vil trekke grensen. I filosofien snakker vi om et
snitt, en ’bevissthets-grense’, som går et eller annet sted.
Hvor i evolusjonshisorien opptrer bevissthet for første gang? I dagens
filosofi og vitenskap går snittet vanligvis ved hjernen – om ikke
ved menneskehjernen så ved hjernen til høyerestående dyr.
Bare skapninger med høyt utviklet hjerne og nervesystem kan ha bevissthet,
det er dagens vitenskapelige fortelling.
Det vitenskapelige standardsyn på naturen er at den er sammensatt av ’død materie’ – på en slik måte at også organisk levende systemer til syvende og sist består av ufølende, formålsløse, meningsløse atomer i tilsvarende ufølende, formålsløse, meningsløse energifelt. Jeg hevder at dette materialistiske synet ikke bare er usammenhengende, men også direkte farlig i en verden vi har distansert oss fra og raskt er i ferd med å ødelegge.
Strålende materie
I boken Radical Nature etterlyser jeg en ny forståelse av vår
plass i en sansende natur og en sansende materie. Ordet ’radikal’
stammer fra det latinske radix, som betyr ’rot’, grunnlag for
eller opphav til noe. Etymologisk er ’radikal’ forbundet med ’radial’,
som kan bety utstrekkende eller utstrålende i alle retninger fra et
senter, fylt av lys og uttrykk for helhet. En radikal natur innebærer
at Naturen er sansende like til røttene, komponert av materie som hele
veien føler noe av helheten og samspillet og som selv stråler
og utvikler bevegelse fra dypet av sitt eget vesen. Den franske jesuitterpaleontologen
Teilhard de Chardin foreslo noe lignende med sin ’radialenergi’
– som han forestilte seg fra en indre kilde av universell tiltrekning
og kjærlighet og som trakk alle elementene i kosmos mot stadig økende
kompleksitet.
I motsetning til hva som læres idag: Bevissthet produseres ikke i hjernen. Du trenger ikke en gang en hjerne for å ha et sinn (mind). Alle dyr og alle planter, selv bakterier, har noe vi kan kalle sinn. Jeg vil hevde at all materie, alle legemer av ethvert slag, har bevissthet, hele veien ned til atomer og videre til kvarker eller kvanter eller hva vi nå vil finne som dypeste grunnlag for vår fysiske virkelighet. Ifølge dette synet sitrer alt og alle med gnister av ånd. Dette synet kalles ’panpsykisme’. Det er radikalt og kontroversielt. Det betyr at materien er noe som sanser og føler. Materien er eventyrlysten og søker seg frem etter lange slyngete veier opp gjennom evolusjonen. Fra big bang – fra de første atomer, molekyler og celler – og like til menneskets fantastiske hjerne er evolusjonen universets egen historie som universet forteller til seg selv. Kosmos utspiller det største episke drama vi kan forestille oss. Og vi selv er bare noen av historiefortellerne. I evolusjonen er det materien som er den sentrale historieforteller.
Bevissthet er ikke noe annet
Panpsykisme (eller hva jeg kaller ’radikal naturalisme’) sier
at materien fra første stund vibrerer av bevissthet. Bevissthet er
ikke noe annet enn materie (som dualismen forteller oss), heller ikke er bevissthet
noe som produseres av materien i form av koplinger i hjerner og nervesystemer.
Bevissthet er en iboende egenskap, et indre forhold ved materien. Materien
er sansende, ’levende’ helt inn i sin mest primitive form.
Hvis vi vil føle oss hjemme i kosmos, med sine fjerne horisonter og våre egne nærværende kropper, trenger vi en ny kosmologisk historie. Vi trenger en ny måte å oppleve oss selv på, med det fulle panorama av vår svømmende, søkende, seilende, kretsløpende, rotfestede og innkapslede jordklode. Vi må tenke nytt om Naturen. Likevel er dette en meget gammel tanke, kanskje den eldste i vår del av verden, fra før Platon og de gamle grekere. I boken min sporer jeg panpsykismen tilbake til før filosofiens fødsel, til sjamanismens eldgamle tradisjoner. Og jeg viser hvordan det opp gjennom historien alltid har vært filosofer som har delt dette synet. Materialismens filosofi, som dominerer idag, er en forholdsvis nykommer – en slags omvei som er kommet til veis ende.
Det umulige spranget
Moderne vitenskap og filosofi er fullstendig tåkelagt i spørsmålet
om bevissthet. De kan ikke engang begynne på en forklaring om hvordan
bevissthet produseres i hjernen. Materialisten hevder det som et gitt ’faktum’
– som noe selvinnlysende. Men slett ikke! Vitenskapen eier ingen forklaring.
Skulle materialismen være sann og skulle noe som helst i nærheten
av en åndfull form for bevissthet komme ut av en fysisk hjerne, ville
det være et mirakel. Og mirakler er presis hva materialismen benekter
muligheten av.
Blir han presset, vil en hjerneforsker gjerne si noe sånt som at ”Vi har ikke alle fakta for hånden ennå. Men én dag vil vi få det meste på plass og da skal vi kunne gi en full forklaring.” I mellomtiden er det bare ’innlysende’ at sinn og bevissthet oppstår i en hjerne som er enormt kompleks. Men dette er ’forpliktet materialisme’. Det er tro, ikke vitenskap. I henhold til vitenskapelig materialisme er all virkelighet i bunn og grunn fysisk, i den forstand at den skal kunne forklares objektivt, utenfra. I så fall er spørsmålet hvordan en objektiv virkelighet plutselig (eller gradvis) hopper over til en helt annen type virkelighet med subjektiv bevissthet. Det er der vi trenger et mirakel – til å forklare spranget fra et kaldt, livløst, ufølende og ukjent univers til en verden av vesener og skapninger som kribler av liv og følelse og bevissthet.
I filosofien snakker vi om en ’ontologisk kløft’ (ontologisk = om det som er) mellom to radikalt forskjellige virkeligheter. Ingen som helst mengde komplekse feedback-systemer i hjerne eller nervebaner kan utføre dette spranget, nettopp fordi alle kretser og sløyfer og forbindelser i hjernen fortsatt er objektive – de kan observeres, de kan måles, de er fysiske. Mens bevissthet er notorisk ikkefysisk (den kan ikke måles eller observeres). Kort sagt, du kan ikke få noe subjektivt ut av noe som ikke hadde snev av bevissthet i utgangspunktet.
Hva så?
Hvorfor skulle andre enn filosofer bry seg med dette? Hvilke rolle spiller
det i det virkelige livet? Jeg mener det spiller en avgjørende rolle.
Vi lever våre fortellinger. Og tilsvarende påvirker og forandrer
vi verden. Alle våre filosofier, verdensbilder, mytologier og kosmologier
er fortellinger, og de forteller oss hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor
vi går og hvordan vi vil leve våre liv.
Dagens vitenskapelige materialisme er en alarmerende fortelling med drastiske konsekvenser. Vi lever i et blindt univers, bygget opp av ’døde’ atomer og molekyler, på en ensom planet med en natur blottet for bevissthet, følelser, mening og hensikt. Følgelig møter vi omgivelsene uten respekt, uten ærefrykt. Vi plyndrer, voldtar og utbytter – med påfølgende kriser i økologi, sosiale systemer og våre personlige liv.
Selv med en åndelig dimensjon gjemt inne i våre trossystemer, ligger essensen fra moderne vitenskap på lur for å velte overende våre små forsøk på å fylle tilværelsen med mening og lidenskap, drøm og kjærlighet. Derfor er ethvert lite signal i meningsfylt retning verd å lytte til, fordi det forteller en alternativ historie. Hva om det er noe mer som arbeider i universet enn ’tilfeldige klynger av atomer’? Hva om den erfaring og den bevissthet som studerer atomene er noe virkelig og vesensfylt i seg selv? Hva om ’atomklyngenes’ evne til til å snu seg rundt og reagere på seg selv var noe mer enn ’tilfeldig’? Hva om bevissthet er noe som deltar i oppbyggingen av verden? Hva om bevissteten kan danse med atomene og gi dem form og retning? Hva om atomene koreograferer sin egen dans? I Radical Nature utforsker jeg dette – et annet verdensbilde hvor bevissthet arbeider i undergrunnen og hvor materien er bevisst.
Vi trenger en dyp respekt for Naturen, fordi den er kilden til det vi er. Naturen har sitt eget sinn. Materie er ikke dødt stoff. Materie føler. Stoffet i våre egne kropper, stoffet Jorden er bygget opp av, sitrer av sin egen form for sansning. Det er på høy tid at vi og vårt verdensomssamfunn gjenoppdager materiens sjel, at vi lærer å respektere Jordens liv og blir årvåkne overfor det levende stoff som bærer våre føtter og kranser våre hoder, overfor mening og hensikt, overfor de verdier som er vevet inn i alt dette. Da kan vi også redde oss selv fra økologisk og sivilisatorisk sammenbrudd. Men vi må lære å lytte...
Christian de Quincey er professor i bevissthetsforskning ved John F. Kennedy University og har utgitt boken Radical Nature: Rediscovering the Soul of Matter: www.deepspirit.org. Artikkelen er hentet fra The Scientific and Medical Network's magasin Network No 80, dec 2002.
Artikkelen er henta frå magasinet Flux nr. 33