Den store sammenhengen
av Ervin Laszlo

Vi er i ferd med å gjenoppdage hvordan alt i kroppen henger sammen, hvordan alt i kosmos henger sammen – med de forbløffende forbindelsene som går gjennom det hele.

Sammenhengen forteller om en nesten momentan synkronisert tilstand, med spontane forbindelser mellom delene som utgjør systemet og mellom systemet selv og omgivelsene. Alle deler av systemet er samordnet på en slik måte at det som skjer med én av systemets deler også skjer med alle de andre delene – med andre ord: det skjer med systemet som helhet. Delene befinner seg i resonans med ’resten av verden’, opprettholder seg selv som helhet og endrer og utvikler seg som helhet.

Slike sammenhengende systemer er noe helt annet enn menneskelagde maskiner, mekanistiske samlinger av adskilte deler. De opptrer som organismer, hvor ingenting kan fjernes eller forandres uten at det påvirker de andre elementene. De opptrer som helheter og utvikler seg som helheter. De blir ofte kalt holoner, et ord forfatteren Arthus Koestler innførte allerede i 1960-årene. Holoner har både et aspekt av selvstendighet og et aspekt av avhengighet eller samordnethet. De opptrer i alle forhold – i naturen så vel som i menneskesinnet – på alle nivåer av størrelse og kompleksitet.

Sammenheng i kroppen
At en organisme henger sammen er i seg selv ikke merkelig – det er en nødvendig forutsetning for alt liv. Alle kroppens elementer må være nøye og likevel fleksibelt tilpasset hverandre. Ellers ville det hele forfalle til kjemisk stabile elementer, uten evne til å omsette næring og reprodusere seg selv. Så lenge organismen er levende, befinner den seg i en tilstand av dynamisk likevekt, hvor den samler energi og informasjon som drivkrefter for vitale funksjoner.

Dynamisk likevekt krever nærmest spontan forbindelse gjennom hele organismen, med en helt annen fart og utbredelse enn hva vi finner i maskiner. Menneskekroppen består av rundt 1.000.000 milliarder celler, hvorav 600 milliarder dør og fornyes hver eneste dag – det vil si over 10 millioner celler i sekundet. En gjennomsnittlig hudcelle lever bare i to uker, benceller fornyes hver tredje måned. Hvert minutt organiseres titalls millioner av antistoffer, hver av dem fra ca 1.200 aminosyrer, og hver time fornyes 200 millioner røde blodlegemer. Ifølge radioisotop-analyser fornyes 98 prosent av kroppens atomer i løpet av ett år. Ingen av kroppens substanser er konstante, selv om hjerne- og hjerteceller varer lenger enn andre celler. Alle disse små enhetene er presist og praktisk talt momentant koordinert, slik at kroppen kan opprettholde sitt fulle organiske liv.

Dette styres langs mange dimensjoner. Skyfling av molekyler etter biljardball-prinsippet duger ikke i denne sammenhengen. Et underliggende nettverk samordner systemet. Molekyler det bare finnes noen få av er raskt i stand til å finne hverandre gjennom denne for dem enorme organismen. Det ville de ikke hatt tid til, skulle de prøve og feile seg gjennom hele systemet.

Den levende organismen er en forbløffende samstemt helhet. Den besitter en dynamisk og flytende orden, med aktiviteter som er selvmotivert, selvorganisert og spontane. Samspillet går gjennom de enkelte cellers titusener av gener, hundretusener av proteiner og andre makromolekyler til hele cellesystemet i vev og organer. Alle sammen er i kontinuerlig og praktisk talt momentan kommunikasjon. Respons, tilpasning og forandring som er nødvendig for organismens opprettholdelse foregår i alle retninger samtidig.

Kroppens indre sammenheng korresponderer med en sterk sensitivitet overfor omverdenen. I insektenes verden trengs bare noen få molekyler for å tiltrekke partnere mange kilometer unna. Det menneskelige øye kan oppfatte bare ett enkelt foton, og øret kan registrere enkeltstående luftmolekyler i bevegelse. Kroppen reagerer også på ekstremt svak elektromagnetisk stråling og magnetiske felt. Store mengder molekyler må være innbyrdes samstemt for å oppnå en slik sensitivitet.

Organismens forskjellige deler opptrer i samspill. Biologoen Mae-Wan Ho beskriver det som et jazzband i jam session, hvor hver spiller spontant og øyeblikkelig svarer på de andres improvisasjoner. Kroppens ’musikk’ spenner over mer enn sytti oktaver, og musikken stopper ikke så lenge kroppen er i live. Den uttrykker harmonier og melodier i den individuelle organismen, med gjentatt rytme og beat, og med endeløse variasjoner. Det organiske jazzbandet kan skifte melodi og tone og tempo etter hva situasjonen krever, spontant og uten opphold. Det finnes en grunnleggende struktur, men kunsten ligger i improvisasjonene, hvor hver enkelt deltager har maksimal frihet og samtidig er i full harmoni med alle de andre.

Sammenheng i kosmos
På mange måter finner vi likhetstrekk mellom kropp og kosmos. Jo lenger ut astronomenes instrumenter speider, jo mer finner de et samstemt univers.

Universet er ingen tilfeldig ansamling av biter som er klumpet sammen til galakser, stjerner og planeter. Rundt 400.000 år etter big bang skilte partikler og stråling lag. De første stjerner dukket opp etter rundt 200 millioner år og galaksene etter kanskje 1.000.000 år. På vår planet begynte livet for 3,5 milliarder år siden. Dette er ganske godt etablert. Men først nå blir det tydelig hvor samordnet det hele er – fra ekstremt fininnstilte og samstemte fysiske parametre og konstanter, gjennom bestemte harmoniske forhold som går igjen, til det faktum at universet er særdeles homogent og likedannet i alle retninger. Universet synes også å være ’flatt’, med presis den sammensetning som hindrer positiv eller negativ krumning – en milliarddel mer eller mindre masse ville gitt et positivt eller negativt krummet univers. Alt dette bidrar til å legge forholdene til rette for utvikling av organisk liv.

En slik enestående samstemthet peker mot den muligheten at big bang ikke var endelig årsak og opphav til vårt univers. Den kosmiske eksplosjon kan ha funnet sted inni et tidligere univers, et ’meta-univers’ eller ’metavers’. Det finnes en rekke matematisk velfunderte teorier om hvordan forskjellige universer kan frembringes (Andrei Linde, Stephen Hawking, Ilya Prigogine, Fred Hoyle, Steinhard og Turok blant andre). Et pulserende metavers som føder lokale universer kan forklare den enestående koherens og sammenheng vi finner rundt oss. Metaverset kan inneholde uanede former for informasjon og ut fra dette kan det ha lagt inn den påfallende presise informasjonen som synes å være inneholdt i vårt eget big bang og utgangsbetingelsene for vårt eget univers.

Sammenheng mellom menneskets kropp og bevissthet og resten av kosmos
Molekyler, celler, levende organismer, galakser og stjernesystemer – overalt finner vi en bemerkelsesverdig samstemthet. Men kan alt dette, over en så enorm skala, også være innbyrdes koordinert? Stadig mer kan tyde på det.

Den menneskelige organisme viser seg å være ekstremt sensitiv for informasjon fra omgivelsene. Ifølge både klassisk og nyere darwinisme er arvestofflinjen med sin genetiske informasjon fullstendig adskilt fra den organismen (soma) som nyttiggjør seg informasjonen. Evolusjon finner sted gjennom et utvalg av tilfeldig oppståtte genetiske variasjoner i henhold til hva denne spesielle organismen kan tilpasse seg overfor til de foreliggende omgivelsene. Dette betyr prøving og feiling, omtrent som en blind urmaker i arbeid – for å sitere det populære bildet brukt av Richard Dawkins.

Men det viser seg at den genetiske informasjonen slett ikke er fullstendig avsondret fra organismen (soma) og dens omgivelser. Det er takket være dette at høyerestående livsformer kunne utvikle seg fra lavere, noe som ville vært praktisk talt umulig ved en prøve-og-feile prosess innenfor det aktuelle tidsrom. ”Søkerommet” for mulig genetisk omorganisering innen genomet er så enormt at tilfeldige prosesser ville tatt ubegripelig mye lenger tid enn den som har vært tilgjengelig for evolusjon på Jorden.

De fleste organismer er komplekse og ikke-reduserbare systemer (fjerner du bare en enkelt del, forandrer du eller ødelegger hele systemets funksjon). Det hele innebærer en fabelaktig samstemt presisjon, som vanskelig kunne vært frembragt av tilfeldige og bitvise genetiske variasjoner. Biosfæren er befolket av enorme mengde komplekse organismer, høyt koordinert internt og eksternt. En overordnet koordinering er kjettersk i forhold til ’den nye syntesen’ i darwinistisk biologi, men forskningsresultater peker i denne retning.

Planetens eldste steinformasjoner er fire milliarder år gamle, mens de første bakterier og blågrønne alger fremstod bare 500 millioner senere. Disse er allerede særdeles komplekse livsformer, med et eksakt arrangement av DNA og cellevegger og proteiner som ikke kunne ha dannet seg over så kort tid gjennom tilfeldige mutasjoner. Det var kosmologen Fred Hoyle som mente det var like sannsynlig at et fullt brukbart fly skulle fremstå av en syklon gjennom en skraphandel, som det var at evolusjon kunne finne sted etter tilfeldige variasjoner i genomet.

Mutasjoner må også være massive og systemiske; det er ikke nok med en liten forandring her og der. Utviklingen av fjær får ikke et krypdyr til å fly – det trengs radikale forandringer av muskulatur og benstruktur, sammen med et raskere stoffskifte. Hver for seg ville disse forandringene trolig gjøre organismen mindre egnet til å leve videre, hvoretter den ville bli eliminert gjennom naturlig utvalg.

Det viser seg også at genomet er sensitivt for mekaniske påvirkninger, former for stress og stråling utenfra. Rotter har vært påført diabetes i laboratoriet og får avkom som spontant utvikler diabetes. Bakterier i laboratoriet kan skifte tilbake til genmateriale som kan ta til seg melkesukker, etter å være fratatt dette. Alt i alt finnes et tungveiende materiale som i siste instans viser at genomet, organismen og miljøet danner et koherent og integrert system.

Bevissthet
Mennesket mottar informasjon om verden gjennom sine fem sanser. Men også på annen måte får bevisstheten informasjon. Telepati og andre former for spontan og ikke-sensorisk informasjon har lenge vært et kjent fenomen. Australske aboriginere synes den dag i dag å vite hva som skjer med familie og venner når de er langt borte fra dem. Antropologen A.P. Elkin forteller at en mann langt fra hjemstedet kunne si at faren var død eller at konen hadde gitt fødsel eller at de var vanskeligheter hjemme. Han ville være så sikker på dette at han øyeblikkelig gjorde seg klar å reise hjem. Flere stammefolk tar inn informasjon fra omgivelsene, som om de skulle ha en kosmisk mottager for fjern-informasjon (Marlo Morgan). Eksperimenter i laboratoriet viser at moderne mennesker ikke har mistet denne evnen – de fleste er i stand til å motta vage men meningsfulle bilder, intuisjoner og følelser som viser at de er i kontakt med hendelser fjernt fra sanseapparatet.

I moderne samfunn godtas transpersonlige fenomener bare under spesielle omstendigheter – som ’tvilling-smerte’, når den ene av identiske tvillinger kjenner den annens smerte eller traume, noe som er vel-dokumentert. Men identiske tvillinger er bare toppen i treet av emosjonelt eller genetisk forbundne par. Former for klarsyn og fjernpersepsjon er registrert ved en rekke laboratorieforsøk i psykologi og parapsykologi. Uavhengig av hvem som gjør forsøkene og hvor, ligger resultatene betraktelig over tilfeldig sannsynlighet. Forsøkspersoner kan fx motta vage, flytende inntrykk av former som utvikler seg til mer integrerte bilder – overensstemmende med hva som ’sendes’. Bildene oppleves som overraskende, både fordi de er klare og fordi de klart finnes et annet sted.

I tillegg har vi resultater fra endret bevissthetstilstand, fremkommet blant annet gjennom meditasjon, faste og rytmisk bevegelse. Hverdagsbevisstheten er en streng sensor i vår moderne verden; de fleste av oss er gjennom oppveksten blitt hjernevasket til å filtrere bort inntrykk som ikke åpenlyst skriver seg fra øyne og ører. I endret bevissthetstilstend settes sensoren ut av spill. Og det er ikke fantasi, alt som fremkommer.

Menneskers telepatiske evner er ikke ønsketenkning eller feiltolkning av resultater. Det finnes etterhvert et helt spektrum av forsøksresultater – fra den støyreduserende Ganzfeld-teknikken til den rigorøse DMILS (distant mental influence on living systems) metoden. Forklaringer i form av skjult sansepåvirkning, feilinnstilt apparatur, juks hos forsøkspersonene og tabber eller udugelighet hos forsøkslederne har vært undersøkt, uten å rokke ved en rekke statistisk betydningsfulle resultater. Det synes som om de fleste mennesker har ’paranormale’ evner under endret bevissthetstilstand.

Transpersonlige psykologer som Stanislav Grof har undersøkt endrede bevissthetstilstander hos et meget stort antall personer og funnet at alt som kan erfares gjennom de vanlige sansene også kan erfares spontant i en transpersonlig tilstand – og sistnevnte erfaring kan finne sted uansett hvor nært eller fjernt, lite eller stort det måtte være.

Carl Jung var fascinert av dette tilsynelatende esoteriske aspekt ved psyken, og han prøvde å forklare det ved hjelp av en høyere eller dypere virkelighet som kunne forbinde menneskesinnene med hverandre og med den fysiske virkelighet. Han sammenlignet ubevisste prosesser i individer med myter, legender og folklore i forskjellige kulturer til forskjellige tider og fant at individuelle rapporter og hele det kollektive materialet inneholder felles elementer. Det kollektive aspektet av dette kalte han ’det kollektivt ubevisste’. ’Arketypene’ er de dynamiske prinsippene som ifølge Jung organiserer dette materialet. Arkeyper er i seg selv ikke tilstede i verden, men de har virkninger som kan oppfattes. På den måten kan arketypiske bilder og ideer komme opp i bevisstheten.

Jung formulerte sin forestilling om arketypen sammen med fysikeren Wolfgang Pauli. Han ble slått av at hans egen forskning i menneskets psyke kom frem til arketyper som ikke direkte er tilstede – samtidig som kvantefysikken forteller om mikropartikler som ikke fullt ut er tilstede, som ikke fullt ut kan beskrives. Han sluttet fra dette at når vi står overfor to ellere flere slike ikke fullt tilstedeværende elementer, må vi være åpne for at de skriver seg fra en felles dypere virkelighet. Jung kalte denne dypere virkelighet unus mundus. Den er hverken psykisk eller fysisk; unus mundus står over eller ligger bak både psyke og physis.

En større virkelighet
Først nå kan vi se at et dypere nivå av virkeligheten – som kan forbinde bevissthet og organisme, genom og biosfære – trer frem i vitenskapens verdensbilde. Vi ønsker ikke å ta fundamentale trekk ved virkeligheten for god fisk før vi har gode grunner til å tro at de faktisk eksisterer. Det 19. århundrets fysikere maktet ikke å forestille seg det elektromagnetiske feltet, før Michael Faraday oppdaget forholdet mellom elektrisitet og magnetisme og James Clerk Maxwell forutsa eksistensen av elektromagnetiske bølger. I dag vet vi at elektromagnetiske felt eksisterer – det er usynlige for sansene, men fyller likevel rommet rundt en verden av radio, fjernsyn, internett og mobiltelefoner. At det også skulle finnes et felt i naturen som forbinder og skaper sammenheng mellom mennesker og andre levende vesener såvel som mellom partikler og galakser, er kjent bare av en håndfull forskere, selv om den grunnleggende ideen er popularisert av Rupert Sheldrake gjennom hans beskrivelse av et morfogenetisk felt. Ettersom teoriene til blant andre David Bohm, Harold Puthoff, Anatoly Akimov og G.I Shiphov, foruten til undertegnede, blir bedre utforsket og akseptert, vil det bli god grunn til å anse dette feltet som like reelt og grunnleggende som gravitasjonsfelt, elektromagnetiske felt og andre felt og krefter i naturen.

I sin grunnleggende form er dette selvsagt ikke en oppdagelse, men en gjen-oppdagelse. Den speiler en intuitiv innsikt i Østens store kosmologier, tydeligst i hindu-kosmologi hvor det var kjent som akasha, feltet som registrerer alle universets hendelser. For hundre år siden kom Nikola Tesla, den moderne kommunikasjonsteknologiens far, tilbake til dette – han snakket om et ’opprinnelig medium’ som fyller rommet og sammenlignet det med akasha, den lysbærende eteren. I et upublisert skrift fra 1907, Man’s greatest achievement, skrev Tesla at dette opprinnelige medium, et slags kraftfelt, blir til materie når den kosmiske energien prana virker på det. Når virkningen opphører, forsvinner materien tilbake til akasha. Bohms holofelt og implikate orden, Puthoffs interaktive nullpunktfelt, Akimovs og Shuphovs torsjonsfelt, og undertegnedes psi-felt, er dagens vitenskapelige uttrykk for denne eldgamle intuisjonen.

Mens en teoretisk forklaring på sammenhengen innen kropp og organisme, innen kosmos, og mellom alle ledd i kosmos blir bearbeidet og utviklet, blir fenomenene selv stadig tydeligere for oss. Vi kan ikke tvile på at kropp og sinn danner et sammenhengende og integrert hele. Også mennesket er en helhet, blant andre naturlige hele systemer. Mennesket er samstemt med alt annet, idet det forbinder den genetiske informasjonen i kromosomene og bevissthetens erfaringer med en større virkelighet,

biosfæren – og til syvende og sist med kosmos.

Se Paradigmeseriens åpningsbok: Revolusjon i vitenskapen. Fremveksten av det holistiske paradigmet. (Se også Laszlos teoretiske verk: The Connectivity Hypothesis, State University of N.Y. Press, 2003)

Artikkelen er henta frå Flux nr. 33